Når Medietilsynet setter aldersgrenser, gjøres dette ut fra lov om film og videogram. Loven sier at det skal legges avgjørende vekt på om filmen kan påvirke barn og unges sinn eller rettsoppfatning på en skadelig måte.
Medietilsynets sakkyndige bruker begrepet skadelighet når noe kan skape angst, vekke uro eller virke skremmende på barn, eller bidra til å skape forvirring hos barn rundt verdier som samfunnet ser på som fundamentale. Begrepet brukes også i forbindelse med innhold og tematikk som antas å virke forstyrrende eller følelsesmessig opprivende på barn og unge i en gitt alder. Det kan være store individuelle forskjeller på hva barn og unge tåler av inntrykk, men i vurderingene legges det vekt på hvordan filmopplevelsen kan virke på barn i kinosalen, og om barnet kan bearbeide filmen i etterkant.
Barnets rett på informasjon
Vurderingen av skadelighet og behovet for beskyttelse blir alltid veid opp mot hensynet til barn og unges rett på informasjon og tilgang på medieinnhold jf. artikkel 17 i FNs konvensjon om barnets rettigheter. I noen tilfeller vurderer Medietilsynet at retten til filmer som er av sosial og kulturell verdi for barn og unge, veier tyngre enn kravet til absolutt beskyttelse. Særlig kan dette argumentet veie tungt hvis filmens innhold blir vurdert til å ligge ”mellom” to aldersgrenser. Harry Potter- og Twilightfilmene er eksempler på slike filmer.
Egenskaper ved filmen
For å vurdere om en film kan ha skadevirkninger på barn, er det ikke dekkende for barnets filmopplevelse å telle slag, banneord eller nakenscener. Framstillinger av vold eller sex er heller ikke selvstendige kriterier ved vurderingen av aldersgrenser. Denne typen innhold vurderes alltid i forbindelse med andre kriterier. Dette kan for eksempel være hvordan skildringene framstår i handlingen, hvor brutale, detaljerte eller nærgående beskrivelsene er, eller hvor stor del av filmen som har denne typen innhold.
Barns mediekompetanse, modenhet og livssituasjon
Filmfortellingens mulige effekter på barn og unge må også ses i forhold til barnets livssituasjon, modenhet, mediekompetanse og omstendighetene rundt barnet. I denne sammenheng er barn og unges referanseverden, erfaringer med audiovisuelle medier og kjennskap til sjanger spesielt viktige. Mediekompetente barn er tidligere i stand til å avkode og gjenkjenne sjanger, handlingsmønstre og personkarakterer i en film. Slik erfaring kan ha stor betydning for filmopplevelsen. Hvis barn kjenner igjen typiske trekk ved en film blir de trolig heller ikke så lett skremt. I mange tilfeller vil også stor distanse mellom filmens univers og barns dagligliv føre til at voldsomheter oppleves som mindre skremmende. Det som er velkjent vil ofte oppleves som trygt, men det kan også være motsatt. For eksempel kan skildringer som har likhetstrekk til barnets egen virkelighet gjøre at barnet lettere identifisere seg med filmens karakterer, handling eller miljø. Dette kan av og til gjøre barnet bekymret for at dette kan skje ”i virkeligheten”.