Om innføring av filmkontroll i Norge

Et lite tilbakeblikk på hvorfor filmkontroll ble innført

Filmen kom tidlig til Norge. Kun få måneder etter verdens første offentlige kinoforestilling i Paris i desember 1895, kom de første filmvisningene til Norge i april 1896.

Publisert 29.12.2011

Kinoer ble etablert i Norge fra 1904. Allerede året etter var filmen befestet i samfunnet som et svært populært medium.

Helt siden filmens første år har den skapt kritiske røster i samfunnet om hvordan filmen kunne virke på sitt publikum. Borgerskapet og representanter for skole, kirke og politi var spesielt bekymret for hvordan særlig barn og unge kunne få tanker og ideer til umoralske handlinger. Hovedargumentene for filmsensur var at filmen kan påvirke sitt publikum negativt, og det er viktig med filmsensur for å opprettholde god moral og orden i samfunnet.

Rundt 1910 viste bl.a. lærere et sterkt engasjement for at det offentlige måtte ta ansvar for kinoer og sørge for at barn og unge også kunne få kunnskap gjennom filmen, og ikke bare bli påvirket negativt av all den umoralen som, etter lærernes syn, ble vist i mange filmer. Engasjementet bidro til at Stortinget vedtok lov om «offentlig forevisning av kinematografbilleder» 25. juli 1913. Med denne loven ble ansvaret for kinoene lagt til kommunene i landet og Statens filmkontroll ble opprettet for å forhåndssensurere film før den kunne vises på kino. Vurderingskriteriene for å forby en film var om den kunne «stride mot lov», «krenke ærbarhet», «virke forrående» eller «moralsk nedbrytende» å vise offentlig. I 1921 kom den første aldersgrensen, som var 16 år. Seinere kom det flere aldersgrenser etter hvert som synet på filmen som ytringsform og synet på barnet som filmseer endret seg. Barnefilmproduksjoner og større innsikt i barnepsykologi på 1950-tallet førte til innføring av 7- og 12-årsgrenser i 1954. Innføring av TV og utvikling av synet på filmen som kunstart, bidro til at 5-årsgrense og 18-årsgrense ble innført i 1969.

Filmkontroll i dag

I dag har vi andre aldersgrenser, ledsagerregel og ikke lenger sensur av film som skal vises på kino for personer over 18 år. Utviklingen på feltet filmregulering har altså gått fra forhåndssensur til veiledning og aldersgrensesetting der foreldre og foresatte har anledning til å bruke ledsagerregelen.

Hovedgrunnen til å ha filmsensur i dag er å beskytte barn mot innhold på film som kan virke skremmende, angstskapende eller urovekkende. Les mer om dette under temaet retningslinjer for aldersklassifisering.

I tillegg har vi et samfunn der tilgangen til film er enorm gjennom mange ulike kanaler, og ikke bare gjennom kinoen som loven fra 1913 hadde som utgangspunkt. I dag krever filmtilgangen og alle de ulike måtene å se film på at foreldre, foresatte og publikum generelt orienterer seg om filmtilbudet for ulike aldersgrupper.

I dag er Medietilsynets arbeid på dette feltet i hovedsak aldersgrensesetting på kinofilmer og formidling av informasjon om dette til bransje og publikum. I tillegg driver Medietilsynet arbeid for bevisstgjøring av barn og unge til kritiske mediebrukere gjennom arbeid med trygg bruk av Internett. Mediekompetanse er en viktig del av Medietilsynets arbeid med barn og medier.