1. Startsiden
  2. Om Medietilsynet
  3. Blogg

Bypåske, familietid og kinofilm – må vi følge aldersgrensene?

Berit Andersen i Medietilsynet
Berit Andersen i Medietilsynet

Påsken står snart for døren, men myten om at «alle» drar på fjelltur med Kvikk-lunsj i sekken er for lengst avlivet. For mange er påsken like gjerne forbundet med byliv og kanskje et kinobesøk med familien. Da kan det være greit å ha gjort seg opp noen tanker rundt gjeldende aldersgrenser og bakgrunnen for disse.

Av Berit Andersen, seniorrådgiver og filmsakkyndig

De aller fleste av oss tilbringer fridagene i påsken hjemme, og «bypåske» har etter hvert blitt et innarbeidet begrep. Med påske i byen følger gjerne et kinobesøk eller to. Tall fra Film og Kino viser besøkstall opp mot en halv million barn og voksne på norske kinoer i løpet av påskedagene. Kanskje er ikke disse tallene spesielt overaskende. I tillegg til at kino kan være en fin familieaktivitet i påsken, følges ofte denne høytiden av flere «storfilmer» som kan være fristende å få med seg. Påskefilmene har, som alle andre filmer på kino, en aldersgrense. Disse er (vanligvis) satt av Medietilsynet. Men kan man stole på at disse grensene er riktig? Og må de følges?

Ja, det er kanskje spørsmål du som har barn eller ungdom i huset lurer på. Kanskje du er opptatt av å følge aldersgrensene på kino, men har lagt merke til at to av påskens filmer har hatt to ulike aldersgrenser før kinolanseringen. Hvordan kan det skje?

Fra 15 til 11 på under en uke: om to av årets påskefilmer og endrede aldersgrenser

Filmene det gjelder er Divergent, en dystopisk framtidsthriller basert på en mer eller mindre kjent ungdomsbok, og Noah, som er basert på den bibelske fortellingen om mannen som får oppdraget med å redde verden før den rammes av en apokalyptisk syndeflod. Begge filmene fikk først en 15-årsgrense av Medietilsynet. Klagenemnda for film og videogram omgjorde deretter vedtaket på Divergent og ga den en 11-årsgrense, mens Noah fikk denne grensen etter ny vurdering av en fulltallig gruppe filmsakkyndige i Medietilsynet. Hvordan kan dette ha seg?

Når filmer vurderes og gis en aldersgrense skal det legges avgjørende vekt på om disse kan påvirke «sinn» eller «rettsomgrep» på en skadelig måte. Det betyr om filmens innhold kan virke skremmende, urovekkende eller angstskapende for barn i ulike aldergrupper, om filmen kan bidra til å skape forvirring rundt gjeldende rettsregler og moralske spørsmål, eller om filmen har en tematikk som kan virke forstyrrende på barn og unge.

Ingen eksakt vitenskap

Vurdering av skadelighet er likevel ingen eksakt vitenskap hvor aldersgrensene representerer en fast målestokk. Regelverk og retningslinjer angir kursen, men hva som vektlegges i vurderingen av en film vil alltid være skjønnsmessige tolkninger. Foregår for eksempel handlingen i Divergent og Noah innen for et fiksjonsunivers som er tydelig for barn, eller ikke? Vil barn oppleve volden i filmene som kynisk og nærgående, eller urealistisk og sjangertypisk? Er stemningen gjennomgående intens, mørk og dyster, eller er det partier i filmene som gir «pustepauser» og rom for å bearbeide inntrykkene?

Slike spørsmål stiller vi filmsakkyndige oss selv for hver film vi vurderer - og dette igjen blir drøftet opp mot vår kunnskap om barns modenhet, utvikling og mediekompetanse innenfor de ulike alderskategoriene. Av og til tenker vi sakkyndige noe ulikt om dette, og noen ganger fører dette til at vi vurderer filmene flere ganger. Av og til er vi heller ikke helt enige, og da blir det flertallet som bestemmer aldersgrensen.

Ulike aldersgrenser - ulike systemer

Det at en film får endret aldersgrensen etter førstegangsvurdering skjer ikke veldig ofte. Vanligvis er det stor enighet rundt aldersgrensene Medietilsynet setter – både internt i den filmsakkyndige gruppa og eksternt hos distributør og publikum. Av 233 filmer som ble forhåndskontrollert i 2013, ble kun en av disse (Skyggejegerne – Demonens by) gjenstand for klagebehandling.

Samtidig ser vi stadig oftere utfordringer knyttet til amerikanske filmer innenfor ungdomssegmentet, og som er gitt aldersgrensen PG13 i USA. Og selv om vårt klassifiseringssystem bygger på ulike regler, normer og forståelse av skadelighet enn det amerikanske, er det uten tvil stor forskjell på en 11-åring og en 13-åring når det gjelder modenhet. Dette utfordrer vårt arbeidet med å klassifisere flere av PG13-filmene – filmer som «faller midt mellom» våre to aldersgrenser 11 og 15 år.

Så tilbake til spørsmålene innledningsvis: Kan man stole på at aldersgrensene er riktig? Og må de følges?

For å ta det siste først. Aldersgrensene på kino er juridisk bindene. Dette betyr at barn og unge som går på kino alene må være like gamle som aldersgrensen som er satt for filmen. Hvis barnet derimot er i følge med voksne, kan han eller hun være inntil tre år yngre enn filmens grense.

Når det gjelder det første spørsmål er svaret på dette i utgangspunktet «ja», riktignok etterfulgt av et «se likevel ikke blindt på aldersgrensen». Aldersvurdering av film er som sagt ingen eksakt vitenskap. Gjeldende regelverk og retningslinjer baserer seg på et «føre var»-prinsipp, og en antatt skadevirkning på barn i ulike aldersgrupper. Men barn og unge er ikke like, og det er til dels store individuelle forskjeller på hva barn tåler av inntrykk. Bruk derfor gjerne Medietilsynets supplerende opplysninger om målgruppe og begrunnelser for vedtak, i tillegg til å se på aldersgrensen (!), når påskens kinofilmer for, eller med, barna velges ut.

Hvis du som forelder i tillegg bruker litt tid på å lese om filmene og kanskje se trailere på nett, vil du kunne danne deg et mere helhetlig bilde av om dette er en film som egner seg for ditt barn eller ikke. Bruk disse rådene i påsken, men også ellers. Da bidrar du til at kinobesøket blir en hyggeligst mulig opplevelse for dine og deg. Viser det seg likevel at filmen blir for skummel eller ubehagelig, er det bare å huske på – og for anledningen gjort om til «kinovettregel» nr. 8: Det er ingen skam å snu!