1. Startsiden
  2. Om Medietilsynet
  3. Blogg

Gjesteblogg: Hvem skal lære oss å bli kompetente mediebrukere?

Medier spiller en stadig større rolle i livene våre. Dette stiller nye krav til oss – både som mediebrukere og oppdragere.

Av forsker Øystein Gilje og vitenskapelig assistent Line Ingulfsen ved Institutt for pedagogikk, Universitetet i Oslo

Gilje og Ingulfsen har skrevet rapporten "Mediekompetanse 2014" på oppdrag fra Medietilsynet. Rapporten samler de siste fire års forskning på nettopp
mediekompetanse i Norge. Hva vet vi? Hvor går vi?

Barns mediebruk og digitale kompetanser er igjen et tema i Aftenposten, etter at Cecilie Asker fortalte om sin toårings forkjærlighet for iPaden tidlig i september.  Bør nettbrettene brukes mer eller bør bruken begrenses? Debatten om nettbrett og digital kompetanse er viktig langt utenfor barnehagens gjerder. Og debatten er egentlig ikke ny. Med hvert nytt medium følger en ny moralsk panikk, nærmest som et refreng: Hold barna unna. I hvert fall til de kan tenke selv. Samtidig har mange en naiv tiltro til teknologien og mulighetene de nye mediene representerer. Bruk av digitale brett og skjermer framstår for disse som synonymt med læring, personlig utvikling og økonomisk vekst i samfunnet.

Våre ulike forståelser av hva medier er, hva barndom er og ikke minst hva læring er, skaper temperatur i debatten. Diskusjoner om barn og unges mediebruk handler dypest sett om normative spørsmål. Hvilken rolle bør mediene spille i barn og voksnes liv? Flere nettbrett i barnehagen, mindre dataspill hjemme eller i skolen, interaktive tavler til alle. Slike paroler synes tomme uten forankring i en forståelse av hva det vil si å beherske disse mediene, og hva det innebærer å ta de i bruk på meningsfulle måter.  Å være en kompetent mediebruker handler om langt mer enn skjermtid og ferdigheter i å ta i bruk teknologien i seg selv.

Mediekompetanse i befolkningen

I forskningen er det bred enighet om at mediekompetanse innebærer tre dimensjoner: bruksferdigheter, kritisk refleksjon og kreativ produksjon. Det å være mediekompetent i et digitalt informasjonssamfunn handler altså ikke bare om «digitale ferdigheter», men også om å forstå mediene, om å være kritisk i møte med medieinnhold, og om selv å kunne delta som innholdsprodusent.

På oppdrag fra Medietilsynet har vi i rapporten Mediekompetanse 2014. En systematisk oversikt over mediekompetanse i befolkningen sett på utvalgte spørreundersøkelser som er gjennomført de siste fem årene. Vi konkluderer med at vi vet for lite om den norske befolkningens mediebruk og kompetansenivå. Det man i hovedsak får vite noe om gjennom spørreundersøkelsene vi har gått igjennom er nettopp brukerferdigheter. Man får vite langt mindre om voksne og barns kritiske medieforståelse og om befolkningens erfaringer med medieproduksjon. Rapporten viser at vi mangler representative studier som belyser hvordan vi forstår mediebruk i en større kontekst der vi er både borgere, foreldre, forbrukere, private og offentlige personer.

Medieoppdragelse

Når det gjelder barnas kritiske mediebruk er det de voksne som først tar medievalgene på vegne av barna. Det innebærer å bestemme hvor og hvor ofte toåringen skal få møte Albert Åberg (i bokform, i spill på nettbrett, på Barne-TV, i videoer på youtube), og hvilken setting dette skal skje i (alene, sammen med andre barn eller foreldrene). Å diskutere og å definere rammene rundt barns mediebruk kan være en kilde til konflikt i hjemmet, men tydelige rammer legger også grunnlaget for barnets regulering av egen mediebruk. Å øve seg på å ta bevisste valg og å reflektere over egen mediebruk er en læringsprosess som bør starte når mediebruken starter. Det krever imidlertid omsorgspersoner som evner og har tid til å delta aktivt i barns mediehverdag. Og ikke minst at de voksne selv evner å stoppe opp og reflektere over egen mediebruk.

Hva med bestemor?

Ut fra spørreundersøkelsene vi går igjennom i rapporten vet vi at så mange som en fjerdedel av voksenbefolkningen mangler grunnleggende digitale ferdigheter. Andelen er høyere blant innvandrere, og blant de eldre aldersgruppene. Der mediekulturen åpner seg som et hav av muligheter for de fleste, er en vesentlig andel av befolkningen ikke i stand til å bevege seg inn på viktige kulturelle arenaer. Blant de mange som er på de laveste ferdighetsnivåene er det en betydelig gruppe som heller ikke ser verdien av å øke sitt kompetansenivå. Likevel ser vi at det i innvandrerbefolkningen er en større andel som uttrykker at de ønsker å lære seg å ta i bruk IKT, men mangler opplæringstilbud. Men, det at noen velger å stå utenfor den digitale mediekulturen kan like gjerne speile en verdivurdering om å stå utenfor, som manglende tilgang på opplæring.

Mediekompetanse og digitale ferdigheter?

Etter vår gjennomgang av flere spørreundersøkelser sitter vi igjen med tre utfordringer til både myndigheter, forskere og lærere.

For det første viser vår gjennomgang at det er en viktig, men utfordrende oppgave å undersøke mediekompetanse gjennom store, kvantitative undersøkelser. Framfor å spørre om tid brukt på medier bør framtidige undersøkelser fokusere mer på hvilke funksjoner mediebruken har, både i barn, unges og eldres liv. For å undersøke de tre dimensjonene ved mediekompetanse må noen definere hva slags bruk, ferdigheter, kunnskaper, holdninger og handlinger som skal tas til inntekt for god eller dårlig, høy eller lav kompetanse. Å måle dette i en og samme undersøkelse, gir innblikk i kompetansenivået i befolkningen og skaper et grunnlag for å forstå og forebygge skiller.

Den andre utfordringen går til myndigheter som arbeider med digitale ferdigheter. Kunnskapsløftet har kompetansemål knyttet til det å tilegne og behandle, produsere og bearbeide og kommunisere digitale medier og informasjon. I tillegg skal elevene opplæres i digital dømmekraft. Men en kritisk medieforståelse er ikke primært en digital ferdighet. Vi trenger å forstå mediene både som teknologier, kommunikasjonskanaler og som språk. Kanskje trenger vi mer tid til samtale og refleksjon om digitale medier i skolen, framfor å øke bruken av PC, nettbrett og læringsspill. Finnes det en politikk for det?

Skolen er og blir en viktig arena for å lære om og med medier

Selv om mediene griper inn i alle deler av hverdagslivet, er skolen og den enkelte lærer helt sentrale som medieoppdragere. Det å bli en kompetent mediebruker innebærer ikke bare å tilegne seg ferdigheter og kunnskaper, men også å utvikle gode holdninger. Det er et spørsmål om å bevisstgjøre elever på verdifulle måter å ta i bruk mediene på. Det er et spørsmål om å utvikle et samfunn med lav terskel for deltakelse, men med mindre netthets og trolling. Derfor håper vi at de som arbeider på vår viktigste læringsarena ser behovet for å arbeide helhetlig med kritisk refleksjon og medieproduksjon som del av det enkelte fag, framfor å sikre et minimum av IKT-bruk i alle fag.