1. Startsiden
  2. Om Medietilsynet
  3. Blogg

Trenger du en ekspert på medier? Snakk med barna!

Bilde av Eva Liestøl
Eva Liestøl

Den nye beskyttelsesloven om barn og medier står på trappene, og med den følger blant annet nye aldersgrenser på kinofilm, tv-program og nett-tv. Så, nå kan vel foreldre bare slappe av? Nei, de kan ikke det. Ekspertene er nemlig ikke fagfolkene eller lovgiverne.

Av Eva Liestøl, direktør for brukertrygghet

Institusjonell avhengighet er ikke svaret

Oldefar og oldemor, bestefar og bestemor og far og mor til dagens unge foreldre har alle levd under et statlig ekspertsystem. I tre generasjoner har Medietilsynet og tilsynets forgjengere hatt en ekspertrolle for kinofilm og beskyttelse av barn mot skadelig mediepåvirkning. Den over hundre år gamle beskyttelsesinstitusjonen som forhåndskontrollerer kinofilm eksisterer fremdeles. Men barn og medier er ikke lenger ensbetydende med barn og kinofilm. Systemet har kanskje neglisjert foreldrenes naturlige kjennskap til barna.

Det er viktigere enn noen gang at foreldre ser barns medievirkelighet. Når det gjelder andre medieuttrykk enn film, som ikke er lovregulerte, kan foreldre få inntrykk av at myndighetene har abdisert. Det har vi ikke, men barns bruk av disse andre medieuttrykkene er heller ikke lokalisert til et offentlig visningslokale slik som kinosalen.

For myndighetene kan det se ut til at mange foreldre forventer at en ytre autoritet skal ta seg av de daglige utfordringene. Det er umulig.

Skjevtrekk i foreldrenes engasjement?

På slutten av 1930-tallet, lenge før dataspill, mobiltelefoner og sosiale medier fantes, skrev Nic Hoel at voksne ofte gjør den feilen at de vil at ungene skal like det de selv liker når de ser kinofilm. Med motsatt fortegn gjør voksne ofte feil i å tro at barn plages av det de voksne selv bekymrer seg for. I Medietilsynets Barn og medier 2014 ble barn og unge spurt om hva de synes er mest ubehagelig og skremmende. Foreldre ble spurt om hva slags innhold de ønsker å skjerme barna fra. På toppen av begge listene finner vi seksuelle overgrep. Men på andre og tredjeplass er ikke lenger foreldre og barn samstemte. Foreldrene vil helst skåne barna mot sex og vold. Mens barna selv opplever mobbing og syke eller lidende dyr verst.

Hva betyr det da at voksne bekymrer seg mest for én type medieinnhold, mens barn og unge møter de største emosjonelle utfordringene i helt andre medieskildringer? Er foreldres bekymringer rett og slett på feil spor?

Ja til robuste, selvstendige og kritiske barn

Økende mangfold av tilgjengelige medieuttrykk i et globalisert samfunn reduserer statens mulighet til å opprette vanntette systemer der beskyttelse gjennomføres ved å forhindre barns tilgang. Dette var mulig med kinofilm i mange år, men opphørte til en viss grad med tv på 1960-tallet. Nasjonal lovgivning omfatter ikke global distribusjon. I dag er barn og unge ikke lenger utelukkede tilskuere til film og tv – de er aktive produsenter og distributører. Fordi de inntar så mange posisjoner i sin mediebruk er det viktig at de øves opp til ansvarlige valg.

Medieopplevelser- og erfaringer er individuelle. Statlige beskyttelsessystemer med aldersgrenser er generelle. Aldersgrenser er en praktisk løsning som baserer seg på gjennomsnittsbarn. Foreldre flest kan gjerne akseptere at de har et «gjennomsnittsbarn» i forhold til fødselsvekt, men ikke med tanke på barns personlighet og modenhet.

Uansett hva statlige myndigheter har anledning til å regulere eller kontrollere, så er medievirkeligheten slik at barn og unge må øves opp til å beskytte seg selv.

Robuste barn er barn som har fått anledning til sette ord på egne erfaringer, vurdere dem og dermed bli bevisst sine egne interesser, sine etiske grenser og ikke minst sin egen mestringskompetanse.

Barn trenger realitetsorienterte og selvsikre foreldre

De profesjonelle ekspertene kan gjøre foreldre fremmede for egne evner til å forstå barns mediehverdag. Og, de kan bli fristet til å gå omveien om en spesialist som antagelig kjenner deres barn dårligere enn dem selv. Barnets individuelle oppfatning blir ofte oversett. Barna er de virkelige ekspertene på hva egen mediebruk betyr for dem i deres hverdag. Men klarer vi som voksne å lytte til hva de har å fortelle?

I Barn og medier 2014 sier 87 prosent av foreldre at de selv har det øverste beskyttelsesansvaret. Dette er et klart signal om at foreldrene har en god forståelse av hvor ansvaret ligger. Men noen ganger kan de likevel være usikre på hvordan det skal praktiseres. Medietilsynet får et fåtall henvendelser i året fra foreldre som mener at visse scener i en film var for tøffe å håndtere for deres barn selv om barnets alder samsvarte med filmens aldersgrense. Denne situasjonen gir foreldre en unik mulighet til å bli kjent med eget barns emosjonelle grenser. Ingen ytre autoritet kan erstatte foreldrenes rolle som lyttende samtalepartner i en slik situasjon.

Det er barna som gir mening til sine medieopplevelser. Det er de som investerer følelser og sin forstand i dem. Og det er de som skal lære seg mestring.

Når barn kan lufte sin tanker og følelser om medieerfaringer med sine nærmeste, skaper det trygghet. Men det som kanskje er like viktig er at det gjør foreldre mindre tilbøyelige til å la seg rive med av enhver bekymring eller oppfatte aldersgrenser som beskyttende i seg selv. Er ikke foreldre kjent med barnas opplevelser og erfaringer så vil deres velmenende råd oppleves som uaktuelle. Derfor er det viktig at de lytter til de virkelige ekspertene. Alt skulle være tilrettelagt for det. De bor jo på samme adresse.