Filmklagenemnden har behandlet klagene i møte 20.09.2006, her følger vedtaket i sin helhet:
"FILMKLAGENEMNDEN: KLAGESAK VEDRØRENDE VIDEOGRAMMENE MAX WORLD # 10, ASS OBESSED # 4 OG GESICHTER DER SÜNDE
1. Klagens gjenstand
Medietilsynet fattet 7.7.2006 (Max World # 10 og Ass Obessed # 4) og 20.06.2006 (Gesichter der Sünde) vedtak om at de nevnte videogrammer strider mot straffeloven § 204 som ”menneskelig nedverdigende”.
Vipservice Eros klaget vedtakene inn for Filmklagenemnden ved brev 10 og 12 juli 2006.
Medietilsynet opptrettholdt ved avgjørelse 11.09.2006 sine forbudsvedtak for samtlige tre filmer.
Filmklagenemnden har behandlet klagene i møte 20.09.2006.
2. Klagerens anførsler
Klagerens anførsler er i ikke ubetydelig grad likelydende for de tre forbudsvedtakene. Det fremheves at filmene kommer fra seriøse selskap, at aktørene er med frivillig og at de medvirker under navns nevnelse. Når det spesielt gjelder de enkelte filmene, fremheves blant annet følgende:
Filmen Max World # 10 inneholder scener som viser utvidelse av kroppens åpninger. For mange mennesker er dette en normal type seksualitet. Hva som er ”nedverdigende” er skjønnsmessig og hvordan folk flest oppfatter dette kan være forskjellig. Filmen kan ikke anses å fremstille noe ”nedverdigende”, selv om den kan ligge i ytterområdet for hva som er samfunnets offisielle oppfatning av seksualitet.
Filmen Ass Obessed # 4 viser scener med fokus på analsex og bruk av erotisk leketøy. For mange mennesker er dette en del av normal seksualitet. Slike handlinger er ikke på noen måte ”nedverdigende” for aktørene, eller for de som ønsker å se denne typen film. Seksualitet er mangfoldig og det er kanskje ikke lett å forstå handlinger man selv ikke kunne tenke seg å være en del av, eller som samfunnet offisielt oppfatter som ”utenfor normalområdet”. Det er en realitet at mange tenner på bruk av analplugger og gags.
Filmen Gesichter der Sünde viser scener med bdsm (bondage, dominans og frivillig underkastelse). Seksualitet er mangfoldig og det er kanskje ikke lett å forstå handlinger man selv ikke kunne tenke seg å være en del av, eller som samfunnet offisielt oppfatter som ”utenfor normalområdet”. Det er en realitet at mange mennesker tenner på bdsm, både det å underkaste seg, og på det å dominere i den seksuelle akten. Bdsm er faktisk enda vanligere i såkalte høye samfunnslag og blant intellektuelle. For disse er dette normal seksualitet, noe utenforstående ikke har rett til å dømme annerledes. Reelle overgrep tas det selvsagt avstand fra, men bdsm har ikke noe med dette å gjøre.
3. Medietilsynets anførsler
Samtlige tre filmer har et innhold som er i strid med strl § 204, i de aktuelle tilfellene fordi filmene må anses å ha elementer som er ”menneskelig nedverdigende”. Når det gjelder de enkelte videogrammene, fremheves blant annet:
Max World # 10 inneholder scener med eksplisitt seksuell aktivitet. Det er en kynisk tone i videogrammet. Hovedrollefiguren snakker om kvinner som rene bruksgjenstander for andres nytelse. Kvinner fremstår som ledd i menns eksperimenter. Den seksuelle aktiviteten utløser tydelig ubehag hos en kvinnelig aktør.
Ass Obessed # 4 inneholder særlig i første sekvens en kynisk tone. Den seksuelle aktiviteten har preg av utnyttelse av den kvinnelige aktøren. Det menneskelig nedverdigende aspektet forsterkes av de mannlige aktørenes kyniske kommentarer.
Gesichter der Sünde ligger innenfor det som kan kalles s/m-bondage. Det oppleves som særlig problematisk at filmen kobler sammen skildringer av seksuell nytelse og plaging, særlig drypping av varm stearin på naken hud og i form av slag fra pisk.
4. Filmklagenemndens vedtak og begrunnelse
Filmklagenemndens utgangspunkt ved bedømmelsen av de tre filmene er nemndens vedtak 12.03.2006 vedrørende filmene ”Constance”, ”Pink Prison” og ”Zazel”, der det ble lagt til grunn at disse skildrer det folk flest vil oppfatte som normal seksuell aktivitet mellom samtykkende voksne mennesker. Filmene kan etter nemndens oppfatning karakteriseres som det folk flest vil anse som ”ordinære pornofilmer” og ble ikke ansett som ”støtende” i forhold til dette straffalternativet i strl § 204. Nemndens vedtak bygget i vesentlig grad på Høyesteretts kjennelse 7 desember 2005.
De tre videogrammene som er omfattet av inneværende klage(r) er av Medietilsynet funnet straffbare og dermed forbudt i henhold til et annet kriterium enn hovedkriteriet om ”støtende” skildringer, nemlig kriteriet om skildringer som kan fremstå som ”menneskelig nedverdigende”. Det er således en annen vurderingsnorm som må legges til grunn ved bedømmelsen av disse tre videogrammene enn de som er omfattet av nemndens vedtak 12.03.2006. I den forbindelse kan det videre bemerkes at det ikke er noen støtte å finne for argumentasjonen i klagesakene i den nevnte kjennelsen av Høyesterett, fordi også kjennelsen gjelder et annet straffalternativ enn det som av Medietilsynet er anvendt i klagesakene.
Nemnden har bedømt de tre filmene for seg, men har kommet til at samtlige rammes av strl § 204 ved å inneholde skildringer som må anses som ”menneskelig nedverdigende”. Nemnden ser liten grunn til å gå inn på en mer detaljert, generell redegjørelse om hva som ligger i dette straffalternativet, men vil nedenfor foreta en konkret vurdering som viser hvordan normen er praktisert i forhold til det enkelte videogram.
Generelt vil nemnden nøye seg med å bemerke at det ikke er avgjørende i forhold til det aktuelle straffalternativet hva en større eller mindre gruppe kan oppfatte som seksuelt opphissende, eller som ”normal” seksuell aktivitet. Også handlinger som kan virke opphissende og som er vanlige i enkelte miljøer, vil kunne rammes fordi de må anses ”menneskelig nedverdigende”.
Nemnden vil også bemerke at det selvfølgelig ikke er tale om noe ønske fra nemndens side å utøve en sensur i forhold til menneskers frihet til å ytre seg og oppleve seksualitet når den har kommet til at sekvenser i filmene må anses som ”menneskelig nedverdigende”. For nemnden dreier dette seg utelukkende om praktisering av det aktuelle straffalternativet i henhold til det nemnden anser er lovgiverens intensjoner. At dette eventuelt av enkelte oppleves som en sensur, kan nemnden ikke forholde seg til. Det kan i den forbindelse bemerkes at det nettopp er nemndens oppgave å foreta en sondring mellom det lovlige og ulovlige med den konsekvens at det ulovlige underkastes sensur.
Nemnden tar først for seg videogrammet Gesichte der Sünde. Nemnden vil her nøye seg med å vise til scene 5, der en liggende kvinne får dryppet stearin over store deler av kroppen, en handling som utføres av en mann i ført mørk dress (mens kvinnen er naken). Kvinnen er ikke bundet, men scenen finner sted i et rom som kan gi inntrykk av å være et slags ”torturkammer”. Det er åpenbart at kvinnen utsettes for fysisk smerte. At dette eventuelt av henne eller noen kan oppfattes som seksuelt opphissende og/eller normalt, er i denne sammenheng irrelevant. Folk flest vil etter nemndens oppfatning vurdere denne scenen som inneholdende skildringer som må anses som ”menneskelig” nedverdigende på grunn av påføringen av smerte og den dominante holdningen herskeren utviser i forhold til ”offeret”. Nemnden legger til at den hadde inntatt samme standpunkt om ”offeret” hadde vært en mann. Nemnden har foretatt en konkret vurdering og har ikke med denne avgjørelsen lagt til grunn at enhver skildring av denne typen seksualitet, nødvendigvis må anses som ”menneskelig nedverdigende”.
Nemnden har spesielt vurdert om det kan ha noen rettslig betydning at det antagelig stort sett vil være ”spesielt interesserte” som anskaffer seg dette videogrammet, slik at det ikke så lett vil bli fremvist overfor personer som uforvarende utsettes for noe de finner uønsket. Nemnden har kommet til at dette fra et juridisk perspektiv ikke kan ha noen avgjørende betydning. Nemnden skal etter § 204 ikke vurdere utbredelsen av videogrammet, hvem som er kjøper eller seergruppe, men foreta vurdering i forhold til hva som må antas å være folk flest sin oppfatning av hva som anses ”menneskelig nedverdigende”. I dette ligger det også at personer som ikke vet hvilket innholdet videogrammet har, skal vernes mot fremvisning, selv om det kanskje ikke vil være vanlig at de får videogrammet fremvist for seg.
Nemnden tar så for seg videogrammet Max World # 10. Videogrammet inneholder en del scener som omhandler mer ordinær seksualitet mellom voksende samtykkende mennesker, men tøyer på en del punkter grensene ved bruk av instrumenter som innebærer at sekvensene kan bli problematiske i forhold til kriteriet ”menneskelig nedverdigende”. Det er et spørsmål for seg om en slik ”balansering på grensen”, der det som formidles blir såpass massivt og varer såpass lenge, i seg selv innebærer at sekvensen (og videogrammet) må anses straffbar(t). For nemnden er det imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til lovligheten av disse konkrete skildringene i videogrammets del 4 og 5, fordi nemnden anser enkelte skildringer i del 1 som nokså klart stridende mot det nevnte straffalternativ.
I denne del mottar en kvinne (frivillig) en drink som bringer henne i en umiddelbar bevisstløshetstilstand. Det er for nemnden ikke avgjørende om det bak dette ligger en ønsket og bevisst handling fra mannen som ”serverer” drinken. For umiddelbart etter at kvinnen er bragt i den beskrevne tilstand beføler han kvinnen på kjønnsorganene. I forhold til norsk straffelovgivning tilfredsstiller handlingen isolert sett kriteriene for voldtekt. At kvinnen senere våkner og tilsynelatende gir sitt samtykke til at de seksuelle handlingene kan fortsette, er i denne sammenheng ikke avgjørende, ettersom hun åpenbart ikke har gitt sitt forhåndssamtykke til befølingen. Etter nemndens oppfatning er det rimelig klart at folk flest vil reagere på slike handlinger som i Norge er forbudt og gjort straffbare ved lov. Dette er i og for seg ikke avgjørende i forhold til en bedømmelse etter strl § 204’s kriterium om hva som er ”menneskelig nedverdigende”. Imidlertid oppfatter nemnden det å forgripe seg på en bevisstløs i en filmatisert sammenheng uten at det er gitt et uttrykkelig samtykke som ”menneskelig nedverdigende” på grunn av elementet av forsvarsløshet og utnyttelse.
Nemnden tar til slutt for seg videogrammet Ass Obessed # 4. I videogrammets del 1 vises samleier mellom en kvinne og flere menn, vaginalt og analt. Nemnden oppfatter skildringene som tøyende av en grense. Det er et spørsmål for seg om en slik ”balansering på grensen”, der det som formidles blir såpass massivt og varer såpass lenge som i dette tilfellet, i seg selv innebærer at sekvensen (og videogrammet) må anses straffbar(t).
For nemnden er det imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til lovligheten av disse konkrete skildringene. I videogrammets del 4 skildres således en situasjon som etterlater så sterke inntrykk av undertrykkende holdning og tone, at den etter nemndens oppfatning fremstår som ”menneskelig nedverdigende” og dermed straffbar.
Det gjelder en sekvens der en mann”beordrer” en kvinne på forskjellig måte (”gå dit”, ”snu deg”, ”gjør det”), der kvinnen adlyder og der det inngår bruk av pisk. Slik sett har denne sekvensen likhetstrekk med skildringene i Gesichte der Sünde, jfr foran.
Nemnden kan ikke la det være avgjørende at en større eller mindre gruppe kan oppfatte skildringene som opphissende eller ”normale”, når de må antas å ha den virkning på folk flest at de på grunn av elementet av undertrykking fremstår som ”menneskelig nedverdigende”. Det vises for så vidt til det som er bemerket foran under filmen Gesichte der Sünde.
Slutning: Klagen tas ikke til følge for noen av de tre videogrammens vedkommende.
Oslo, 20 september 2006
Hilde Pape Ingrid Rommetveit
Mona Røkke
Kyrre Eggen
Geir Woxholth
(leder)"