Medietilsynet kan bare gripe inn mot erverv som er i strid med lovens formål om å fremme ytringsfriheten, de reelle ytringsmuligheter og et allsidig medietilbud se § 9 jf. § 1. Dette ble ansett som oppfylt i det foreliggende tilfellet. Medietilsynet fant heller ikke grunn til likevel å tillate ervervet.
Medietilsynet la for det første vekt på Schibsteds dominerende posisjon innenfor elektroniske medier, særlig avisenes nettutgaver. Papiravisen og nettutgaven må etter Medietilsynets oppfatning ses på som samme avis i overordnet forstand selv om det kan være til dels betydelige forskjeller i publisert materiale.
For det andre ble det lagt vekt på sammensetningen av Schibsteds avisportefølje, som i det vesentlige består av store og innflytelsesrike aviser som er viktige for den nasjonale dagsorden og opinionsdanning.
Schibsted har i samtaler med Medietilsynet om minnelig løsning blant annet tilbudt å selge seg helt ut av Adresseavisen samt ned til 40 % i Harstad Tidende Gruppen, hvilket ville bety at markedsandelen ble redusert til 31,8 prosent av det nasjonale dagspresseopplaget (i følge opplagstallene for 2006). Medietilsynet har ikke funnet å kunne godta en minnelig ordning basert på de foreslåtte nedsalgene, selv om Schibsted da ville falle under normalgrensen på en tredjedel i medieeierskapsloven.
Begrunnelsen er for det første Schibsteds markedsposisjon for sine nettavisutgaver, hvor Schibsted har en stilling som er betydelig sterkere enn på papir. For det andre sammensetningen av avisporteføljen, hvor Schibsted etter et eventuelt salg av aksjene i Adresseavisen ASA og nedsalget i Harstad Tidende Gruppen (HTG), fortsatt vil kontrollere seks av de ti største avisene i Norge (VG, Aftenposten, Aften, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen).
I drøftelsene av minnelig ordning er det lagt til grunn at medieeierskapsloven unntaksvis gir anledning til å gripe inn mot et erverv, selv om en aktør har en lavere andel av dagspresseopplaget enn en tredjedel. Medietilsynet mener at det som tilleggsmoment ved vurdering av om Schibsteds har en dominerende stilling blant annet kan legges vekt på situasjonen for nettutgaver, når det som i et tilfelle som dette viser at markedsandelen for nettutgaver er meget høy i forhold til papir. Moment forsterkes av at oppslutningen om nettutgavene øker vesentlig med avisenes størrelse. Det er videre vektlagt at Schibsted har en avisportefølje bestående av i det vesentlig store aviser, som i større grad enn andre bidrar til å sette nasjonal dagsorden og til opinionsdanning.
Begge disse forholdene mener Medietilsynet gir grunnlag for å konstatere at Schibsted vil ha en dominerende stilling, selv etter de foreslåtte nedsalgene.
Schibsted fremmet også et forslag om redusert eierandel til knapt under 50 % av aksjene i Media Norge. Medietilsynet mener at dette ikke er nok til å konstatere at Schibsted ikke vil ha kontroll i selskapet, og kunne derved ikke akseptere dette.
I tillegg foreslo Schibsted en mer forpliktende ordning med økt selvstyre for ansettelse av redaktører og endring av publisistisk plattform i regionavisene. Dette kunne eventuelt kombineres med et nedsalg i Adresseavisen og HTG. Medietilsynet ser positivt på tiltak som kan styrke selvstyret lokalt. Slike tiltak kan imidlertid ikke likestilles med en endring av eierforholdene. Medieeierskapsloven bygger på et føre-var-prinsipp og på det syn at eierskap i seg selv har betydning for mediemangfoldet.
Forslagene til minnelig ordning ville etter Medietilsynets oppfatning i det foreliggende tilfelle ikke medføre at Schibsted kommer i en annen stilling med hensyn til at ervervene anses i strid med lovens formål, og det er heller ikke andre hensyn som anses vektige nok til å tillate ervervet. Ingen av forslagene til minnelig ordning førte derved frem.
Bakgrunnen for medieeierskapsloven er etter forarbeidene ”den latente konflikt mellom konsentrasjon av eierskap og innflytelse på den ene side og de reelle ytringsmuligheter på den annen side”. Loven er motivert ut fra ønsket om å hindre konsentrasjon av eierskap, herunder konsentrasjoner hvor den samme eiergrupperingen har eierskap i flere typer medier. Å sikre uønsket konsentrasjon på eiersiden anses sentralt for å beskytte ytringsfriheten og de reelle ytringsmulighetene, ettersom eierkonsentrasjon i seg selv anses å være en trussel mot mangfold i media. Lovens formål i § 1 om å fremme de reelle ytringsmulighetene må forstås på denne bakgrunn. Videre begrunner forarbeidene de nasjonale eierskapsbegrensningene med medienes rolle som opinionsdannere og arenaer for den offentlige debatt.
Medietilsynets brev til partene av 2. juli 2007 finner du under "Lenker" i menyen til høyre.