Uttrykket brukes om kommunikasjonssatellitter som går i en bestemt bane som gjør at de ikke beveger seg i forhold til jorda. Sett fra jorda ser det ut som om satellitten står stille på himmelen. Fordelen i forhold til kringkasting er at parabolantenner bare rettes inn en gang for å motta signalene fra satellitten. Det er ikke nødvendig med komplisert utstyr som flytter seg etter satellitten, som må gjøres i forhold til andre satellittbaner.
Geostasjonær bane er 36000 km rett over ekvator, noe som medfører en viss forsinkelse i sendingen fordi signalene må tilbakelegge en så lang strekning. Ved ekvator vil en parabolantenne peke rett opp, og jo lenger fra ekvator man er, jo lavere må antennen peke. Dette setter en grense for hvor langt mot nord det er praktisk å motta kringkasting via satellitt. I Norge skal antennen peke ca. 22 grader opp (Østlandsområdet). De fleste norske TV-kanaler sender fra posisjonen 1 grad Vest. Avhengig av topografi medfører dette at det ikke er mulig å motta fjernsyn via satellitt, kalt satellittskygge. Enkelte steder er det satt opp egne senderanlegg for å dekke slike områder. Konsesjoner til senderanlegg og frekvenstillatelsen blir gitt av Medietilsynet og Post- og Teletilsynet.
Geostasjonær bane blir også kalt "Clarke's orbit" etter science fiction forfatteren Arthur C. Clarke som beskrev denne banen, og bruken av den, i oktober 1945.