Kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester er regulert i lov og forskrift om kringkasting og audiovisuelle medietjenester. Kringkasting og bestillingstjenester kan også omfatte en del aktiviteter på sosiale medier som for eksempel direktesendinger på YouTube og Facebook Live. Andre tjenester, som for eksempel aviser og tidsskrifter, blir ikke omfattet av dette regelverket.
Har du spørsmål om Kringkasting og andre medietjenester? Send en epost til eller ring 91382283
Regelverket skiller mellom medietjenester som er kringkasting og medietjenester som ikke er kringkasting.
Kringkasting er sendinger som sendes direkte og samtidig (lineært) til allmennheten og der avsenderen bestemmer tidspunktet for sendingen. Kringkasting kan skje i form av radio, tv og sosiale medier. Kringkasting kan være audiovisuell (for eksempel tv-sendinger eller direktesendinger på nett) eller auditiv (for eksempel radiosendinger). Kringkasting krever konsesjon eller registrering hos Medietilsynet.
Audiovisuelle bestillingstjenester er tjenester som brukeren henter opp selv fra en tilbyder og der brukeren selv bestemmer tidspunktet. Det er ikke konsesjons- og registreringsplikt for audiovisuelle bestillingstjenester.
I motsetning til kringkasting er audiovisuelle bestillingstjenester medietjenester som den enkelte henter opp selv fra en tilbyder og der brukeren selv bestemmer tidspunktet.
For å være en audiovisuell bestillingstjeneste må den være en tv-liknende næringsvirksomhet som er tilgjengelig for alle og basert på en oversikt over programtilbudet fra den som tilbyr tjenesten.
Det har ingen betydning om tilgangen blir gitt via pc, tv, mobiltelefon eller annen teknologi. Eksempler på audiovisuelle bestillingstjenester i Norge er TV 2 Sumo, VGTV, Aftenposten TV og tjenester vi kan finne på blant annet Facebook og YouTube.
Formidlingsmåten for medieinnhold har hatt stor betydning for hvordan medier har fungert og vært regulert. Alle audiovisuelle medietjenester, for eksempel radio og tv, formidles i elektroniske kommunikasjonsnett enten det sendes i luft (bakkesendere/satellitt) eller tråd (kabel/fiber). Begrensningene som har vært knyttet til valg av formidlingsmåte, er i ferd med å få langt mindre betydning enn tidligere. I hovedsak skyldes det overgangen fra analog til digital teknologi. Dette har gjort det mulig å formidle medieinnholdet på nye og flere måter (internett) og påvirker i stor grad både form og regulering.
Teknologiskiftet har også påvirket hvordan vi mottar medietjenestene – alt fra de gamle stasjonære radio- og tv-apparatene til teknologisk avanserte håndholdte enheter med kapasitet til å håndtere mange typer mediemottak som kringkasting, strømmetjenester, podcast, on demand-tjenester osv.
Flere av de tradisjonelle mediene forsøker å tilpasse sin virksomhet og sine produkter til bredbånd/internett. Både teknisk og markedsmessig har det gitt nye muligheter, men også vist seg å være en utfordring. For eksempel innebærer avis eller tv-sendinger formidlet på bredbånd/internett at tjenesten utsettes for en helt ny konkurransesituasjon.
Kringkasterne kan grovt deles i to grupper; kommersielle og ikke-kommersielle. Kommersielle kringkastere finansieres gjennom markedsinntekter, mens ikke-kommersielle kringkastere finansieres på andre måter, blant annet gjennom lisenspenger eller ulike former for driftsstøtte. Dette gjelder NRK og i noen tilfeller lokale nisjeradioer.
Norsk rikskringkasting har et særlig ansvar for å produsere innhold for alle deler av befolkningen, både kulturelt, geografisk og innholdsmessig. Disse forpliktelsene er nedskrevet i NRK-plakaten som er vedtatt av Stortinget. Medietilsynet fører årlig tilsyn med at NRK etterlever disse kravene, og resultatet presenteres i en rapport om allmennkringkasting.
Kommersielle kringkastere blir finansiert av blant annet reklame- og abonnementsinntekter, sponsing og produktplassering. Disse kan også være allmennkringkastere med tilgang til å sende over hele landet etter innholdskrav som Medietilsynet vurderer årlig.
Lokalradioer
Kommersiell lokalradio har også hatt krav til lokalt allmenninnhold, men med digitalisering av lokalkringkasting faller innholdskravene bort.
Kringkasting krever innholds- og sendetillatelse avhengig av hvilken teknologi som brukes. Kringkasteren har også ansvar overfor deg som bruker.
Kringkasteren skal opplyse om hvem som står bak og har det redaksjonelle ansvaret for sendingene du ser eller hører. Kringkasteren har også plikt til å gjøre brukere oppmerksomme på når sendingene har kommersielt innhold (reklame, sponsing eller produktplassering). Kontaktinformasjon om kringkasteren skal være synlig og lett tilgjengelig for publikum.
Kringkasterens redaktøransvar gjelder for alt innhold som sendes. Hvis du har en mening om eller klage på programinnhold, må du ta kontakt med kringkasteren. Hvis du mener en kringkaster har brutt presseetiske prinsipper kan du klage dette inn for Pressens Faglige Utvalg. NRK har et eget Kringkastingsråd som behandler klager på innhold i alle NRKs tjenester og kanaler.
I Norge er det lovfestet at tv-sendinger skal tilrettelegges for hørselshemmede. Det innebærer at alle NRKs riksdekkende kanaler skal tekste alle tv-program som ikke er direktesendt.
Alle direktesendte tv-program mellom klokken 18.00 og 23.00 skal også tekstes dersom det er teknisk og praktisk mulig.
Riksdekkende, kommersielle tv-kanaler med mer enn fem prosent av de samlede seertallene, har også krav til teksting. Per i dag er dette TV 2s hovedkanal og TVNorge. De skal tekste alle ferdigproduserte tv-program som sendes mellom klokken 18.00 og 23.00. Hvis det er teknisk og praktisk mulig skal de også tekste direktesendte program i det samme tidsrommet.
I Norge blir aldersgrenser på tv regulert ved hjelp av sendetidsregler (også kalt vannskilleprinsippet). Det betyr at innhold som er skadelig for barn og unge må sendes på ulike tidspunkt av døgnet.
Reglene gjelder for alle norske tv-kanaler og er ment som en beskyttelse av barn mot innhold som kan være skadelig for dem. Kanaler som sender fra utlandet og er rettet mot norske seere er ikke underlagt de norske reglene. Eksempler er tv-kanalene FEM, MAX, TV3, Viasat 4 og Canal+. Disse kanalene følger reglene som gjelder i det landet de sender fra.
Send oss gjerne tips hvis du mener reglene om aldersgrenser brytes:
Ved siden av den klassiske, journalistiske og redaksjonelle virksomheten er mediene i økende grad en arena for kommersielt budskap. På samme måte som annonseinntekter og abonnement finansierer aviser, bidrar reklame og sponsing i kringkasting og audiovisuelle medietjenester til å finansiere redaksjonelt innhold og gi driftsoverskudd. Over tid har regelverket som har satt grenser for det kommersielle budskapet i kringkasting, blitt liberalisert. Den største endringen kom med at produktplassering ble tillatt i en rekke program.
Vi skiller mellom sponsing og reklame. Sponsing er et tilskudd til programproduksjon. Presentasjon av sponsor før og etter et program er både en måte å skape en positiv forbindelse mellom sponsor og programinnhold på og en måte å gjøre publikum oppmerksom på at programmet er sponset. Sponsede program skal ikke inneholde reklame for sponsor.
Reklame er en betalt presentasjon av varer og tjenester i kringkasting eller andre medietjenester. Reklame skal ikke plasseres i et program. Det gjelder en del regler for hvordan en reklamesending skal merkes presenteres. Hensikten med reglene er å holde redaksjonelt innhold og reklame klart adskilt.
Produktplassering er en betalt inkludering av en merkevare i et program – verbalt og/eller visuelt. Hensikten med plasseringen er at produktet skal framstå som en naturlig del av programmet. Som seer blir du gjort oppmerksom på at programmet inneholder produktplassering ved for eksempel at en «P» vises øverst på skjermen i starten og på slutten av programmet, men seeren blir ikke gjort oppmerksom på hvilket eller hvilke produkter som er plassert i programmet.
Produktplassering er en form for skjult reklame. I utgangspunktet er det forbudt med produktplassering på tv og i audiovisuelle medietjenester, men det er åpnet for unntak. Produktplassering er i dag tillatt i filmer, fiksjonsbaserte serier, sportsprogrammer og lette underholdningsprogrammer.
Det er ikke tillatt med produktplassering i program som er særlig rettet mot barn. Det er heller ikke tillatt med produktplassering i program som er produsert av NRK eller tilknyttede foretak.
Det skal ikke oppfordres til kjøp eller leie av produktet eller varer og tjenester knyttet til produktplasseringen. Produktet skal heller ikke ha en unødig fremtredende rolle, men inngå som en naturlig del av programmet.
Produktplassering kan derfor bidra til å gjøre skillet mellom kommersielt og redaksjonelt innhold i et program mindre tydelig. Jo mindre påfallende produktet framtrer i programmet, jo mer kan det være egnet til å påvirke seernes underbevissthet og hukommelse, og bli aktivert når en står overfor et produktvalg. I praksis innebærer derfor produktplassering også et unntak fra forbudet mot å rette reklame mot underbevisstheten. Dette krever økt oppmerksomhet og kompetanse hos seere og brukere.
Se dette innslaget der Lars Erik Krogsrud forklarer om produktplassering i NRK Supernytt.
Reklame på delt skjerm ble tillatt 1. juli 2017 og innebærer en endring i plasseringsforholdet mellom redaksjonelt og kommersielt innhold.
Kringkastere kan sende opp til totalt tolv minutter reklame i løpet av en time. Reklameinnslag på tv skal i hovedsak være plassert i blokker mellom programmene og være klart skilt fra den ordinære programvirksomheten med særlige lyd- og bildesignaler. Når et program avbrytes av reklame, for eksempel en lang sportssending, skal avbruddet legges til naturlige opphold i programmet.
NRK har ikke lov til å sende reklame.
Produkter det ikke er lov å reklamere for:
Det er ikke lov å sende reklameinnslag på langfredag, 1. påskedag, 1. pinsedag og 1. juledag. Det er derimot tillatt å sende sponsede program og presentere sponsor på vanlig måte.
Overføring av tv-gudstjenester kan ikke avbrytes av reklame.
Det er ikke tillatt å sende reklameinnslag i tilknytning til barneprogram.
Enkelte tv-kanaler som framstår som norske, er sendinger fra utlandet. Derfor er disse ikke underlagt norsk lov og de reklamereglene som gjelder for sendinger fra Norge. Selv om hovedspråket i programinnholdet er norsk, reklame- og abonnementsinntekter er hentet fra det norske markedet og reklamen retter seg mot et norsk publikum, er en kringkaster kun pålagt å følge regelverket i landet de sender fra. TV3, Viasat 4 og FEM, som alle sender fra England, er typiske eksempler på slike tv-kanaler.
Det norske regelverket er til dels strengere enn for eksempel det engelske. Dette har ført til at Norge ved noen anledninger, har måttet ta opp reklamesaker, for eksempel reklame for pengespill, med utenlandske myndigheter.
Alle kringkastere og produsenter av audiovisuelle medietjenester kan motta tilskudd til innholdsproduksjon (sponsing). Innhold og presentasjonsform i sponsede program må være slik at kringkasterens redaksjonelle integritet blir opprettholdt. Sponsede program skal ikke oppmuntre til kjøp eller leie av sponsors produkt eller tjenester.
For at seerne skal være oppmerksomme på at programmet er sponset, skal sponsor presenteres ved inn- eller utannonsering av programmet – eller begge deler. Sponsor kan også presenteres ved naturlig avbrudd i program. I motsetning til NRK kan kommersielle kringkastere presentere sponsor ved bruk av levende bilder.
Det er ikke lov å sponse nyhets- og aktualitetsprogrammer eller barne- og ungdomsprogrammer. Barne-og ungdomsprogram kan allikevel sponses dersom sponsor ikke driver næringsvirksomhet. For eksempel kan Blindeforbundet sponse et ungdomsprogram.
Disse kan ikke sponse program:
Sponsorpresentasjoner i NRK kan gjøres ved hjelp av stillbilde, uten bilde av sponsors produkter eller tjenester. Tilskudd kan bare gis til produksjon og sending fra:
Det er ikke tillatt med reklame for politiske budskap på tv. Forbudet gjelder ikke radio eller bestillingstjenester på nett.
Det er ikke forbudt å distribuere rene partiprogram eller annen politisk informasjon fra politiske partier til forbrukere/publikum. Heller ikke til de som har reservert seg mot reklame.
Årsaken er at forbudet i markedsføringsloven er avgrenset til å gjelde levering av reklame og gratis aviser som skjer i næringsvirksomhet. Les mer om dette på Forbrukerombudets nettsider.