1. Startsiden
  2. Digitale medier
  3. Dataspill

Dataspill

Når spillingen blir et problem

Spill kan være en kilde til bekymring i mange hjem og det er ikke alltid like lett å vite hvor mye det er normalt å spille, eller når man bør reagere. Her gir vi noen tips om varsellamper, hva man kan gjøre og hvor du kan få hjelp.

Storspiller er ikke det samme som problemspiller

Mange unge spiller mye, men for de færreste utvikler spillingen seg til et alvorlig problem. Derfor er det nyttig å skille mellom storspillere og problemspillere. Spilletid alene er ikke nok til å avgjøre om spillingen er et problem. 

Storspilleren er definert som en som spiller fire timer eller mer daglig, uten at dette behøver å gå utover helse og livskvalitet. Dette er personer som har et lidenskapelig forhold til spill, uten at hobbyen virker forstyrrende på livet ellers. Den kanskje største utfordringen for foreldre med en storspiller i familien, er å ikke la seg irritere over nettopp dette. Snakk om spill i fredstid og vis at du anerkjenner barnets hobby. Vis interesse for hva som er gøy og hva som er utfordrende med spillene, og la barnet snakke om sine opplevelser. Følg med på om livet ellers er i balanse (skole, søvn, mat, venner osv).  

Det som kjennetegner problemspilleren er at spillingen blir tvangsmessig og til hinder for skole, familie, karriere og det sosiale livet. Det kan være vanskelig å kartlegge hvorvidt spillingen i seg selv er et problem, eller om spillingen fungerer som en flukt fra noe annet i hverdagen som kan være vanskelig. Sosial tilbaketrekning gjennom dataspill kan være et signal om at noe er galt, og man bør vurderer å be om profesjonell hjelp. Noen problemspillere bruker svært mye tid på spillingen, andre mindre. Tidsbruk på dataspill i seg selv er derfor ikke et symptom eller målestokk på problemspilling. 

Faresignaler og råd 

Jo tidligere foreldre blir engasjert i barnas spillevaner, jo enklere vil det være å unngå problemer, men også se faresignaler. Noen bruker spill som en flukt fra virkeligheten og andre har spill som en lidenskapelig hobby. Det finnes med andre ord ingen fasit. 

Det er du og din familie som avgjør hva dere vil bruke tid på, og hva dere synes er greit. Ulike barn har ulike behov og interesser, men alle barn har behov for rammer og grenser. Det å sette grenser vil også hjelpe dere hvis konflikter oppstår. Start derfor tidlig med å snakke med barna om spill, og bestem gjerne hvor mye tid får bruke, og hvilke spill de skal få lov til spille. 

Tegn på at barnet kan ha problemer med spill:

  • slutter med andre aktiviteter
  • kutter ut sosialt samvær med venner og familie
  • skulker skolen, dropper lekser, prøver og eksamener
  • spiller om natten og sover om dagen
  • prøver å slutte eller trappe ned uten å få det til
  • krangler med familien om spillingen
  • får nye, usunne matvaner, eller spiser mer eller mindre enn tidligere

Slik kan du få hjelp med et spilleproblem 

Om du opplever at du eller et familiemedlem har mistet kontroll over spillingen, er det viktig at dere får hjelp av fagpersonell. Å miste kontroll vil si at spillingen har fått betydelige negative konsekvenser for deg på ett eller flere områder i livet ditt, for eksempel sosial fungering og manglende nettverk, arbeid, skole, økonomi, psykisk, emosjonelt eller fysisk.  

Hvis dere vil prøve å håndtere dette uten profesjonell hjelp, har vi noen råd. Lag en struktur på dagen som du følger. Legg opp dagene dine slik at den som sliter må gjennomføre andre aktiviteter først, for så å eventuelt kunne spille en begrenset tidsperiode på slutten av dagen. Sørg for å opprettholde fast døgnrytme ved å legge deg og stå opp til faste tider.

Å ha en fast aktivitet som skole eller jobb kan hjelpe mye med å begrense tidsbruken. Har du hverken skole eller jobb, kan det å gjøre noe frivillig i nærmiljøet være et alternativ.  

Noe av det viktigste er likevel å få snakket med noen. Mange opplever at det hjelper å ha noen å snakke med som har vært eller er i lignende situasjon. Spillavhengighet Norge holder medlemsmøter for spilleavhengige og pårørerende i de fleste store byer i Norge. Du finner oversikt over tilgjengelige støttegrupper på spilleavhengighet.no. 

Gjelder det en skoleelev kan helsesykepleier være en å snakke med – en voksen som ikke er egen forelder. Det kan være et godt sted å starte, hvis ikke fastlegen føles som et godt alternativ. BUP eller familievernkontor kan også kontaktes.  

For personer over 18 år finnes det behandlingstilbud ulike steder i landet, og du finner en liste under hjelpelinjen.no

Dataspillavhengighet som diagnose

I mai 2019 bestemte Verdens Helseorganisasjon at Gaming Disorder blir en offentlig diagnose fra 2022. Det vil ta tid før denne blir implementert i Norge, så foreløpig vil ikke denne diagnosen bli tatt i bruk her. Vi vil likevel gi litt informasjon om hva den innebærer.

Diagnosen handler ikke om hva, hvor mye, eller hvor ofte du spiller. Av psykologer kalles den en funksjonsdiagnose, som vil si at du ikke klarer å ha et normalt liv, men spiller i stedet. Du klarer ikke å spise, sover dårlig, og har sluttet å gå på skole eller arbeid.  

Det skal mye til for å få en slik diagnose. Du må ha slitt med normale aktiviteter som søvn, mat, skole/jobb, sosialt liv, familie, trening – i over ett år. Tiden kan være noe kortere dersom man har problemer innenfor flere av disse områdene over tid. De aller fleste foreldre bekymrer seg og tar kontakt med hjelpeapparatet før det går så langt.  

Et vendepunkt kan komme av at den som spiller har et ønske om å leve et vanlig liv. Den som spiller kan ha gått glipp av viktige ting i livet – en eksamen man skulle tatt, viktige arrangementer man ikke gikk på, at man sov seg gjennom forelesningene fordi man hadde spilt hele natta – og kommer til et punkt at noe må gjøres.  

Ofte opplever den som har problemer at livet er en kamp mot verden. Verden vil at man skal spille mindre, eller slutte å spille. Verden forstår ikke hva som er gøy med å spille. Den som er dataspillavhengig klarer ikke å spille mindre, eller slutte å spille, uten å bli knust følelsesmessig. Dette er noe som må øves på over tid, med hjelp fra andre som gir anerkjennelse av at det er følelsesmessig vondt å spille mindre. Grensesettingen må skje på en varm og fin måte, for det å spille er så fantastisk gøy at det gjør vondt å ikke få spille så mye man vil.  

Dataspill kan ha en funksjon for å regulere noe annet. At man blir hjemme fra skolen kan ha mange årsaker, og spilling er kanskje det man gjør når man er hjemme. Om man spiller fordi man er hjemme fra skolen, eller man blir hjemme fra skolen for å spille, kan ha helt ulike årsaker. Men foreldrene ser spillingen og antar det er hovedproblemet. Hvilke andre faktorer gjør at man kan bli hjemme og spille i stedet for å gjøre det man egentlig skal?  

Regulering av barns bruk av skjerm og dataspill bør skje etter hvor sårbart barnet er. Dersom barnet har ADHD, dysleksi, få venner eller liknende – kan dette være faktorer som gjør at barnet trenger tydeligere rammer. Dersom barnet går på skolen, gjør lekser, gjør andre aktiviteter, og har masse venner – så kan det nesten spille så mye det vil. Hvor mye du som foreldre liker eller misliker dataspill bør ikke ha noe å si for reguleringen, det er barnets sårbarhet som teller.  

Hvor vondt er det for barnet å slutte å spille? Dersom det må advares med økende frekvens og medfølgende ramponering av rommet før leggetid, betyr det at reduksjon av skjerm er nødvendig. En slik situasjon kan man forsøke å unngå ved å snakke med barnet om spilling i fredstid. Snakk om spillingens plass i familien, hva som går bra og hva som er vanskelig. Bli enige sammen, uten trusler om å fjerne spillingen.  

Den nye diagnosen er noe de fleste foreldre ikke trenger å bekymre seg for, men for de som merker at ting har gått for langt, finnes det heldigvis hjelp. Et sted å starte er hjelpelinjen.no. Der kan man chatte eller ringe – som spiller eller pårørende. Der finnes det også regionale lister over behandlingstilbud. Er spilleren under 18 år kan man først snakke med fastlege, helsesykepleier på skolen, eller kommunalt BUP (psykisk helsevern for barn og unge).