I 20 år har de anbefalt aldersgrenser på dataspill

PEGI (Pan European Game Information), den paneuropeiske organisasjonen for spillinformasjon, ble grunnlagt med det formål å bistå europeiske foreldre i å ta velinformerte beslutninger når det gjelder kjøp av dataspill. 

– Vi har sagt dette i tjue år nå, og har sluttet fred med at vi aldri blir ferdige med å påpeke det.

Fra kontoret sitt i Brüssel lufter Dirk Bosmans, generaldirektør i PEGI, den kanskje største frustrasjonen til organisasjonen som setter aldersgrenser på dataspill i Europa: Barn som forteller foreldrene at aldersgrensen har noe med spillets vanskelighetsgrad å gjøre. «Slapp av mamma, jeg kan spille 18-årsspill fordi jeg er skikkelig flink!» Bosmans ler litt.

– Altså, om du forstår det ut ifra aldersmerkingen på brettspill så går det jo an å misforstå, sier han.

– Men det er altså selve innholdet vi merker.

Bortsett fra kreative forklaringer fra den oppvoksende slekt har PEGI få ting å klage på når organisasjonen nå feirer sitt 20-årsjubileum. De har fått på plass et samkjørt regelverk for aldersgrenser i 38 land – Norge inkludert – som er omfavnet både av spillindustrien og statlige aktører som Medietilsynet her hjemme.

Medietilsynets arbeid med dataspill

Medietilsynet har i mange år arbeidet utfra regjeringens handlingsplan mot spilleproblemer. Som en del av denne planen er Medietilsynet ansvarlig for å utvikle og implementere tiltak som har som mål å minimere problemer knyttet til dataspill. Primært er barn og unge målgruppen, men det legges også vekt på målrettet arbeid mot foreldre og andre voksne.

Tidligere kampanjer som "Snakkomspill.no" og "Husfred" hadde som mål å gi foreldre informasjon om dataspill og bidra til å redusere konfliktnivået rundt spill i familier. "Snakkomspill.no" har nå utviklet seg til en kunnskapsplattform som gir foreldre og voksne informasjon om dataspill, inkludert ordlister, forklaring av begreper som lootbokser, og viktigheten av foreldrekontroll.

Dataspill inngår også som en viktig del av Medietilsynets biårlige undersøkelse om barn og medier, og det tildeles øremerkede midler for forskning på dataspill hvert år.

Objektive kriterier

Når PEGI vurderer et spill, gjøres det ut fra et enkelt avkryssingsskjema med ja/nei-spørsmål som utvikleren selv fyller ut. Her oppgis alt fra om spillet har realistiske voldsskildringer til om det kan skape frykt eller har banneord.

– Dette er designet for å fjerne alle subjektive nyanser. Målet er at hvert spill blir klassifisert på samme konsekvente måte.

En foreløpig PEGI-vurdering settes ut fra svarene, før spillet går til testing hos NICAM i Nederland eller hos Games Rating Authority i Storbritannia.

– Og så kan de iblant si at «dette kom akkurat inn under fantasivold, så det blir PEGI 16 i stedet for PEGI 18», men stort sett er selvangivelsene presise.

Ifølge Bosmans er kriteriene satt ut fra psykologiske standarder for barn, og de skal være så objektive som mulig. Sammen med aldersgrensen følger det også stikkord om årsaken. Å søke opp spillet på PEGI-nettsidene vil gi en mer detaljert forklaring av hvordan spillet er vurdert. Håpet er ikke at aldersgrensen skal være en absolutt autoritet, men at den i stedet skal være et av flere verktøy foreldre bruker når de skal vurdere hva som passer for barna.

– Innhold som skaper frykt er noe mange foreldre er varsomme med, all den tid de ikke vil at barna skal få mareritt. Men, så er noen barn mer motstandsdyktige mot skremmende innhold. Den vurderingen er det bare foreldrene som kan ta. Vi har bare mulighet til å vurdere spillene objektivt, ikke de individuelle barna.

Norges rolle i PEGI

PEGI består av en uavhengig administrasjon som anbefaler aldersgrensene, et styre basert på bransjens største spillutviklere (Microsoft, Sony, Nintendo m.fl.), samt et råd bestående av representanter for myndighetene i land som benytter PEGI-systemet.

Norge er representert i PEGI gjennom Medietilsynet, som er medlem av PEGI-rådet. Dette gir norske myndigheter muligheten til å påvirke utviklingen av PEGI og tilpasse fokuset til våre lokale forhold. Mange av de samme områdene og temaene er relevante i flere land, selv om PEGI er en anbefaling i Norge, mens enkelte land har PEGI-merkingen innarbeidet i loven.

Hensikten med PEGI-merkingen er å hjelpe foreldre med å ta informerte beslutninger om hvilke videospill deres barn bør spille, samtidig oppfordres de til å engasjere seg mer enn bare å følge merkingen. Ettersom barn er unike og har ulike mottakelser for innhold, er det viktig å forstå deres individuelle behov. Siden 2021 har Medietilsynets representant også vært leder av PEGI-rådet.

Foreldre kan overstyre PEGI

I noen tilfeller kan den strengt objektive vurderingen føre til en høyere aldersgrense for et spill hvor 98 prosent av innholdet er barnevennlig.

For eksempel har søte og tegnefilmaktige «Spiritfarer» automatisk fått en 12-årsgrense utelukkende på grunn av noen få banneord i teksten som utgjør spillets engelskspråklige dialog. I de fleste europeiske land er ikke dette noe små barn vil få med seg, all den tid engelsk ikke er morsmålet, men:

– Vi kan ikke vite hvilke språk barnet forstår, sier Bosmans.

– Så, når det dukker opp stygt språk i et spill kan vi ikke ignorere det. Men da har forelderen mulighet til å overstyre PEGI-vurderingen, fordi de har bedre oversikt over de individuelle omstendighetene.

 

I det hele tatt er foreldrevurdering en faktor som gjør det mulig å være mer fleksibel i hvor strengt man tolker PEGI-vurderingen. Et av premissene for aldersgrensene er å ta utgangspunkt i en situasjon hvor barnet er alene foran skjermen.

– Vi kan ikke gå ut ifra at en foresatt er til stede og bruke det som en formildende omstendighet. Om vi antok det, ville nok hvert spill droppet minst ett hakk ned i aldersgrense.

Samtidig påpeker Bosmans at foreldre i dag også har andre verktøy. Foreldrekontroller har gått fra obskure systemer i spillkonsollenes menyer til enkle, men kraftige apper på telefonen.

– Det har blitt vanskeligere for foreldre å unnskylde seg med å påstå at «jeg skjønner meg ikke på det».

Var bekymret for vold

Tilnærmingene til barn og dataspill har kommet mange lange steg videre siden tiden den gang systemene for aldersgrenser først kom i stand. På 90-tallet var tv-spill nærmest sidestilt med leketøy for barn etter at familievennlige Nintendo hadde dominert markedet siden midten av 80-tallet.

Da modne og mer realistiske spill beregnet på eldre spillere dukket opp, skapte de moralsk panikk og sjokkbølger i mange miljøer. Det ble til og med spekulert i at de hadde skadepotensial og ville gjøre barn voldelige. I 1994 foregikk opphetede debatter rundt disse emnene, noe som i USA resulterte i senatshøringer rundt spill som «Mortal Kombat» og «Night Trap».

Spillindustrien kom under press, men løste det ved å skape sitt eget system for aldersgrenser, ESRB. På samme tid oppstod også lignende diskusjoner i Norge og rundt omkring i Europa.

– I Europa var vi kanskje litt mer avslappede, men bekymringene var de samme, sier Bosmans.

– Å bannlyse voldelige dataspill var en av løsningene som lå på bordet.

Heller enn et inngrep i spillskaperes ytringsfrihet, ble løsningen PEGI. Det skjedde i samråd med både spillindustri og ulike lands myndigheter, etter en oppfordring fra Europakommisjonen og Europarådet. Etter hvert myknet også samtalen om spillene opp.

– Over tid har ideene om voldelige spill blitt nyansert av forskning, sier Bosmans.

– Da endret vi innfallsvinkel fra skadelige spill til upassende innhold. Det er noe som også tar foreldre fra å være passive tilskuere til å være aktivt involvert. Det vi vil er jo at foreldrene skal snakke med barna sine om spill og, aller helst, spille med dem.

Selv har han vært i PEGI siden 2009. Der Bosmans naturlig nok mener aldersgrensene er et viktig verktøy for foreldre, mener han det er vel så viktig med god dialog om spill mellom foreldre og barn. Han oppfordrer alle foreldre til å sette seg skikkelig inn i spillene barna liker.

– Ofte er de bekymret for en av barnas favoritthobbyer uten at de har gjort en innsats for å lære seg noe om det. Spør du om hvordan det var på skolen i dag, sier de gjerne «bra». Om du spør om favorittspillet, vil de bli så entusiastiske at du må be dem stoppe etter en halvtime.

Han mener foreldre som er åpne for denne tilnærmingen også vil få en lettere jobb med grensesetting og oppdragelse.

– Da vil du ha skapt et startpunkt for en bredere samtale som også kan handle om når og hvordan barna spiller, hvorvidt de kan snakke med fremmede på nett eller om de får bruke penger inne i et spill.

Brukerskapt innhold kompliserer

Etter 20 år er PEGI på mange måter ute av støpeskjeen. Likevel må organisasjonen stadig endre seg i møte med nye trender, både teknologiske og spillmessige.

Det viktigste spørsmålet PEGI i dag må ta stilling til er brukerskapt innhold i spill, noe som gjør enkle aldersmerkinger vanskelige. Ta «Roblox», en utrolig populær plattform som lar brukerne lage egne spill og dele dem med andre over nett. Selv om den visuelle realismen er lav, kan friheten til å skape visse typer innhold og oppføre seg på visse måter gjøre slike spillprodukter vanskelig å sammenfatte i én merking.

– Opprinnelig så vi på hva som var mulig å lage med verktøyene, og merket «Roblox» som PEGI 7. Etter hvert måtte vi innse at vi ikke kunne spå hvilke spill som ville dukke opp. Dermed byttet vi til å merke denne typen digitale plattformer med et utropstegn i stedet, sammen med teksten «parental guidance recommended».

Bosmans påpeker at dataspill og andre medier i dag byr på et nær uendelig – og uoversiktlig – utvalg.

– Kuratering er en av de store utfordringene i dag, sier han.

– I gamle dager var TV kuratert, du hadde ikke noe valg. Det var Sesam stasjon halv sju og så nyheter klokka åtte. Med nettet er alt tilgjengelig, når som helst. Det gir oss mange fordeler, men ikke alltid kuratering. Både foreldre og forbrukere må nå lete for å finne det som er bra og unngå det som er kjipt. I en slik vurderingsprosess er vi i PEGI én grad av kuratering, men det kreves flere steg for å ta en god avgjørelse.

Oppi dette er hovedbudskapet hans at foreldre må unngå å bli passive.

– I starten var det en misforståelse. «Du kommer ikke til å skjønne hva ungene dine gjør uansett, så bare se på PEGI-vurderingen.» Det er ikke det vi ønsker. Alle vil at barna skal kunne navigere digitale rom på en trygg måte, så det å ha disse samtalene med dem er helt avgjørende.